Liverpool FC i Premier League

Antall Liverpool managere siden starten av Premier league: 8 stk på 24 år.

• Graeme Souness (1991 - 1994)







• Roy Evans (1994 - 1998)

• Roy Evans/Gèrard Houllier (1998 - 1998)

• Gèrard Houllier (1998 - 2004)

• Rafa Benìtez (2004 - 2010)

• Roy Hodgson (2010 - 2011)

• Kenny Dalglish (2011 - 2012)

• Brendan Rodgers (2012 - 2015)

• Jürgen Klopp (2015 - ?)

Siden 1992 har Liverpool Football Club tatt:

• 0 stk 1.plasser

• 3 stk 2.plasser

• 5 stk 3.plasser

• 5 stk 4.plasser

• 2 stk 5.plasser

• 3 stk 6.plasser

• 3 stk 7.plasser

• 2 stk 8.plasser

Årene 2009 til 2013 hadde klubben 4 elendige sesonger;7., 6., 8., 7. plass. Det er tross alt Englands mestvinnende klubb vi snakker om her.

Etter hver 2.plass har det gått dårlig sesongen etter; 5.plass i 2002-2003, 7. plass i 2009-2010 og 6. plass i 2014-2015.

Hva er årsaken? Hvorfor klarer ikke Liverpool FC å gå fra 2. plass til 1. plass påfølgende sesong? Hvorfor faller vi på tabellen etter kjempe gode sesonger?

Souness ruinerte et etablert mesterlag, ingen tvil om det. Det la, etter min mening, grunnlaget for et middelmådig Liverpool FC. Men jeg forstod det ikke før det var over. Samtidig slapp han jo til unggutter som blant annet Mcmanaman. Og han kjøpte Rob Jones. Det skal han ha ros for! Men ved Souness politikken startet problemene. Stallen hadde for få "verdensklasse spillere" igjen. 2-3 kanskje. Mens resten var terningkast 2-4.

I løpet av 90`tallet og 2000`tallet klarte Liverpool aldri erstatte gode spillere med bedre spillere. Stammen som Dalglish ville ha på 7-8 "verdensklasse spillere" var borte. Var merkevaren "pass and move" til Liverpool FC i ferd med å forsvinne? Hang klubben ikke med i den kapitale fotballverden? Klarte vi aldri omstille oss tidlig nok? 

Helt klart vanskelige spørsmål å svare på. Nettopp fordi faktorene er så veldig mange. Eiger ansvaret var nok hovedårsaken til at Benìtez ikke klarte å vinne ligaen. Houllier var også veldig nærme, men maktet det ikke. Selv om disse to hadde braksuksess i cuper. Klarte man aldri å nå helt opp på toppen av Premier League. Rart? Jeg mener det. 

Benìtez kjøpte bra, han traff, men husk hvor mange han kjøpte og solgte! Det skal først skrives at jeg er evig takknemelig for Champions League pokalen han skaffet oss i 2005. Ubeskrivelig!

Benìtez traff godt i 2008- 2009. Da så jeg et lyspunkt. Vi hadde spilt godt i tidligere sesonger. Stallen var veldig god. Godt etablert og bygd opp. Men så ble Alonso, Mascherano og Arbeloa solgt. Samtidig var eierne kronidioter. Det kunne ikke gå. Det endte med en 7. plass påfølgende sesong. Trist. Så fulgte 4. sesonger med mareritt i ligaen. Souness tiden var tilbake?

Klart. Lyspunkt var det å få ut Hodgson og inn King Kenny igjen. Vi husker jo alle "krem" kjøpene til nåværende landslag manager for England. Jeg vil ikke skrive mer om det her. 

Kenny tilbake! Jeg gren av glede. Det jeg hadde drømt om lenge, ble plutselig virkelighet. Og jeg er overbevist om at hadde Kenny fått et par sesonger til. Hadde Liverpool FC tronet på toppen av tabellen. Igjen. Kenny var kjent for å ta trofèer. Det gjorde han jo denne gang som Liverpool manager også. Ligacup gull. Og han bar også Liverpool frem til finalen i Fa-cupen samme år.

Brendan Rodgers kom inn. Ingen lett oppgave selvsagt. Men Kenny hadde prøvd å bygge riktig i den korte tiden. Synd Torres ville ut av klubben. Kenny ville helst beholde ham. Men takk kongen for at Suarez ble kjøpt.

Brendan endte opp med en kanonsesong og 2. plass i 2013-2014. Jeg husker knapt at vi har spilt bedre fotball. Fin tid. Selv om Suarez gjorde mye ugagn, har jeg aldri før sett en bedre fotballspiller i Premier League. Jeg tenkte at dette blir bra i årene som kommer. Men det gikk jo rett vest. Sjølvsagt. 



Suarez forsvant. Det samme gjorde Gerrard også. Det ble igjen erstattet med spillere som var dårligere enn dem vi solgte/gav vekk.

Er vi blitt en klubb som selger de beste? Jeg vil helst ikke tro det, men ser jo at det skjer og at det har skjedd en stund. Så det først med Souness, så med Benitez, tydelig ved Hodgson, og med Brendan.

Nå er det opp til en tysk herremann. Hva vil Klopp gjøre? Jeg er spent. Jeg lever i håpet. Det viktigste er å støtte - YNWA!

Ligagull 2016 - 2017 ? - "We Believe"

Kommentering - et fotballspill fra barndommen

Vi hadde en løkkebane når jeg var liten. Der jeg vokste opp. På Ragde. I Odda Kommune. Grusbane. Eller retter sagt var det både pukk, sand og grus. Men det spilte liten rolle. Vi hadde et samlingsted for både fotball og for annet moro.

Inneklemt mellom fjell på 2/4 deler av banen. Her spilte vi løkkefotball. Blant annet en gang i veggen, hål i hatten, trikse leker, en gang ani, og ikke minst kommentering. I tillegg lekte vi andre leker her og hadde sankthans bål. Men det er en annen historie.

Det var ikke gitt at du fikk være med i kommentering. Her måtte du prøve deg ut noen ganger, for så å bli inkludert i dette eksklusive spillet. Hvordan det hele startet husker jeg ikke. Jeg var ikke med å starte denne formen for fotballspill. Det var det andre kompiser som gjorde. Jeg startet med å observere hva de andre gjorde.


Foto: Asle N. Lægreid - Grusbanen på Ragde

Men jeg fikk tilslutt, noe motvillig husker jeg, være med. En prøvetur. For dette var et spill du måtte kunne, eller kunne videreutvikle. Ikke ødelegge. Jeg har alltid vært en morogutt og en som kunne snakke/mase.

Kommentering. Det visste jeg hva var. Jeg hadde jo sett tippekamper med Kjell Kristian, Arne, Terje og Knut Theodor. Jeg tror spillet kommentering var inspirert av tippekampene. Uten å vite dette helt sikkert, er jeg ganske sikker på det. Vi var i alle fall inspirert av tippekampene. Det bar rett ut på fotballbanen etter å ha sett fotball på Tv`n. Det samme gjaldt også om vi hadde hørt kamp på radioen. Det var kjekt den gang. Jeg holder jo med Liverpool og den gang var Liverpool FC best i verden. Det går opp og ned her i verden. Det er sikkert.


Foto: nrk.no - Terje Dalby & Kjell Kristian Rike

Spillet kommentering gikk ut på å velge seg en spiller fra sin favorittklubb. Måtte ikke være det, men en internasjonal fotballstjerne var å foretrekke. Samtidig ble det jo moro om man var Steinar Hopen eller Asle Hillestad fra Songdal. For eksempel. Jeg valgte som oftes å være Peter Beardsley, min favoritt. Men var også andre stjerner fra Liverpool. Som Nicol, McMahon, Barnes, Whelan, Aldridge og Rush. Stort sett i alle fall.

Vi var en 3-5 gutter som spilte kommentering. Her var det spillere fra Liverpool, Manchester United og Leeds United. Beardsley, Pallister, Robson, Barnes og Stachan. Vi byttet om å stå i mål. Vi spilte mot ett av målene. Ballen ble spilt ut. Det ble kommentert hele veien.


"Gobbelaar spiller ballen ut" - "nydelig nedtak av Barnes" - "Barnes spiller ballen ut på kanten til Beardsley" - Beardsley legger nydelig inn til Pallister" - "Pallister banker ballen i mål med pannebrasken".

Det var hele poenget med spillet. Herregud for moro vi hadde det. Vi elsket fotball. Engelsk fotball og vi elsket kommentatorene. Vi gjorde kultfigurer av enkelte. Som Arne.

"Det er som tatt ut av læreboka" - "Dette er spill, dere. Dette er ekte glede."


                                                                                               
Foto: Twitter - @Bjerkestuen

Det som var dumt den gang var at vi ikke hadde videokamera og mobiltelefoner. Da kunne vi filmet oss og jeg kunne vist spillet til dere her på bloggen min. Eller kanskje. Heldigvis hadde vi det ikke. Minnene lever jo i oss. Uten å fortelle, dør ting ofte ut. Jeg lurer. Er det noen som spiller kommentering i dag? Er det noen som er Per-Jarle, Kasper eller Øyvind ute på løkkebanene?



I dag går det kamper på Tv`n så og si hele døgnet. Og repriser hele tiden blant annet på internettet. Det å gjenskape kampene på egen hånd, på egen løkkebane er kanskje ikke så gjevt i dag, som den gang på 80`tallet og begynnelsen av 90`tallet. Det var noe eget med NRK sine tippekamper da jeg vokste opp. Jeg elsket det. Jeg husker det som Arne Scheie sier i videoen over. Ikke rart vi ville ut å spille fotball, spille kommentering!






Grusbanen vi spilte på i barndommen oppgradert vi i år 2010 & 2011. Stor dugnad. Nå har den fått kunstgress, tribune og skikkelige mål. Få spiller på grusbaner i dag.

Foto: Asle Natås Lægreid

Lillestrøm mot Liverpool 5. august 1990

Lillestrøm Sportsklubb vant den norske serien i 1989. Overlegent. I 1990 sesongen gikk det derimot fra topp til bunn for Lillestrøm Sportsklubb. Tredje sist med 25 poeng. Rosenborg var laget som skulle dominere norsk toppfotball det neste 10 året. Men nok om det. 5. august 1990 skulle Lillestrøm SK bryne seg på en stormakt. Liverpool FC.

Jeg kjente ikke til Lillestrøm Sportsklubb noe særlig. Mamma hadde en onkel som visst nok satt i styre til Lillestrøm Sportsklubb. Jeg hadde vært der. I Lillestrøm på besøk. Der onkelen bodde. Oldefar min var der også. Jeg husker jeg måtte sove inne på et rom med en fryseboks og en hund. Minner. Vi besøkte Åråsen. Jeg husker det knapt. Jeg vet at onkelen var brennende engasjert i Lillestrøm SK.

I vårt hus var det absolutt ingen tvil om at jeg nå var Liverpool supporter. Jeg fikk min første Liverpool drakt i 1989. Candy. Rød. Passformen var bedre før. Men at mor og far overrasket meg med en billett til Åråsen 5. august 1990. Det hadde jeg aldri trodd. Og i tillegg skulle de være med. De som ikke var så veldig interesserte.

Jeg husker turen over fjellet. Det er ca. 5-6 timer til Åråsen fra Odda. Veiene den gang. Så som så. Bilen vi hadde. Lada. Det sier seg selv. Blytung tur. Jeg brydde meg lite om det. Jeg hadde hele baksete for meg selv. Dandert med Liverpool`s farger. De få supporter sakene jeg den gang hadde. Flagget og hatten har jeg enda. Jeg gledet meg. Gledet meg til mitt første møte med fotballheltene mine. Tenk om Barnes & Rush var der. Tenk om Beardsley og McMahon scoret mål!

Møte med Åråsen var stort. Synd jeg ikke har bilde av selve kampen. Jeg viste billetten min ved inngangen. Det var mye mennesker. Gule og røde drakter. Over 9000 tilskuere. For meg virket det som om det var 100 000. Vi ble vist bort til plassene vi skulle sitte. Rad 3. Plass 90. Kortside. Trebenker. Vi satt rett bak det ene målet på Åråsen. Fin plass. Litt harde benker. Atmosfæren tok meg like mye som selve kampen. Jeg studerte alt. Tok alt innover meg. Stort for en liten gutt fra Hardanger.

Åråsen - foto: http://www.lskhistorikk.com/

Kampen var i gang. Jeg var litt skuffet over at ikke Peter Beardsley startet. Ellers så var jo både McMahon og Barnes på banen fra start. Kampen ble en typisk oppkjøringskamp for Liverpool. Litt rufs her og der, men full kontroll. McMahon scoret på tampen av 1. omgang. I 2. omgang kom Beardsley inn for Rosenthal. Jeg klappet vilt. Det var godt å se helten min entre banen. Burrows scoret til 2-0 før Barnes avsluttet det hele med 3-0 scoringen på tampen av kampen. Etter kampen gikk Liverpool spillerene rundt på banen og takket oss som hadde vært å sett på. Jeg ville ikke gå. Jeg ville møte heltene mine. Far min var skiftarbeider og skulle hjem på jobb, dagen etter. Vi hadde en lang tur hjem. Likevel kjørte han innom spillerhotellet i Lillestrøm. Jeg frydet meg. Vi gikk inn i resepsjonen og satt oss rundt et bord. Tenk om spillerene kommer nå! Jeg kjente et sug i magen.

Det gikk en stund. Virket som en evighet. Så kom spillerbussen. Ut steg den ene Liverpool stjernen etter den andre. McMahon, Barnes, Beardsley, Burrows, Grobbelaar, Rush, og resten av denne fantastiske gjengen. Gikk rett forbi oss. Inne på hotellet. Jeg kunne tatt ut hånden og hilst på dem. Jeg var for flau. Jeg tørte ikke spørre etter autografer. Tulling. Selvsagt. Det anger jeg på den dag i dag. Men dette var likevel noe av det største jeg noen gang har opplevd. Jeg er evig takknemlig.

Turen hjem. Midt på natten. Jeg la meg i baksete med et smil om munnen. For en opplevelse. Jeg sov hele turen. Foruten da jeg bråvåknet. Liggene flatt i seteryggene til mamma og pappa. Pappa hadde bråbremset. Rett foran en elg som stod midt i veien.

Takk for opplevelsen. Takk for turen. Mamma & Pappa.

Kampen 05.08.1990

Lillestrøm SK 0-3 (0-1) Liverpool FC.

Steve McMahon  45.'

David Burrows  69.'

John Barnes  88.'

Åråsen stadion, Lillestrøm
Tilskuere: 9.323

Liverpool FC lagbilde 1990 - 1991 sesongen

Lillestrøm SK lagbilde 1990 sesongen
Foto: http://www.lskhistorikk.com/

Opplevde noen av dere denne kampen live? Skriv gjerne om din opplevelse fra kampen i kommentarfeltet under!

Til vi minnes igjen - YNWA!

John William Aldridge siste kamp i rødt

Bob Paisley kjøpte Ian Rush fra Chester i 1980. Ian begynte slow, men ble etterhvert en stor mål garantist. Scoret på alt, fra alle hold. Det var en fin og trygg tid. Jeg ble kjent med ham gjennom Fa cup finalen i 1986. Jeg ble kjent med hans kvaliteter foran mål i et snaut år. Før Rush helt uforståelig ble solgt til Juventus. Min scorings helt fra FA - Cup finalen i 1986. Skulle forlate Liverpool. Helt merkelig.

Men på denne tiden visste vi at Kenny Dalglish var en garantist for innkjøp av spillere med verdensklasse kvaliteter. John Aldridge var allerede kjøpt inn. Januar 1987. Jeg tror nok Kenny visste at storscoreren hans. Ian Rush. Ville forlate Liverpool når sommeren i 87 nærmet seg. Rush ble solgt til Italia. Juli 1987.

Nå var det John Aldridge. Liverpool`s nummer 8. Som skulle ta opp scorings arven etter Rush.
I sesongen 1987 - 1988 scoret Aldridge 26 mål på 29 kamper. Hvem savnet Rush? Jeg må innrømme at jeg savnet Ian litt likevel. Men hadde også fått en ny yngling i John Aldridge.

Den gang spilte lagene i ligaen 40 kamper. Med andre ord. Ligaen var litt større enn i dag. 21 lag. Liverpool var suverene ligavinnere. Igjen. 9 poeng foran Alex Ferguson sitt Manchester United. Den gang ingen Sir Alex.

Mange mener at laget i 1987 - 1988 er tidenes Liverpool lag. Jeg må si at jeg likte laget veldig godt. Men som dere skal få høre senere i bloggen min. Hadde jeg en forkjærlighet for 1989 -1990 laget.

Liverpool FC 1987 - 1988 

I august 1988 kjøpte Kenny Dalglish Ian Rush tilbake fra Juventus. Hvorfor? Etter så kort tid. Hva tenkte Rush? Hva tenkte Juventus? Hva tenkte Liverpool? Spiller ingen rolle. Yes! Tenkte jeg. Da har vi 2 fantastiske målscorere. Men det skulle vise seg å være en sannhet med moderasjoner.

Rush ble førstevalget til Kenny Dalglish. Etterhvert som sesongen 1988 - 1989 gikk mot slutten. Så dette klarere ut enn noen gang. Aldridge hang i en tynn tråd. For å få mer spilletid måtte han bort. Helt klart. Han var, etter min mening, alt for god til å sitte på benk. Selv i Liverpool FC.

Jeg ville egentlig ikke tro det. Men innså at det ville skje. Sesongen 1989 - 1990 var igang. 12.09.1989 skulle bli den siste kampen i rødt for John William Aldridge. 

For en siste kamp det ble! Aldridge startet på benken. Rush var som sagt Liverpool`s førstevalg på topp. Liverpool spilte som vanlig strålende fotball. "Pass and Move". Kun et lag på banen. Crystal Palace fikk juling så det holdt. Liverpool ledet 3-0 til pause. Etter mål fra Nicol, McMahon og Rush. 

2. omgang startet. Liverpool scoret 4-0 ved Gillespie og 5-0 ved Beardsley. Det blir straffe til Liverpool. John Aldridge blir byttet inn. Peter Beardsley byttet ut. Stemningen på tribunen. Anfield. The Kop. Er elektrisk. De gir alt. Alt for John Aldridge. 

John Barnes som pleide å ta Liverpool sine straffer. På den tiden. Klapser Aldridge på rumpen i det han løper mot straffemerket. "Denne straffen skal du få ta mate!" Mulig han sa det til Aldridge. Jeg liker å tro det i alle fall.

Alt ligger til rette for et vakkert farvel. Aldridge gjør seg klar til å score. Foran The Kop. Han setter ballen kontrollert. Nede i høyre hjørne. MÅL! 6-0 Liverpool. The Kop og hele Anfield eksploderer. Jeg får tårer i øynene. Det 13 år gammel. For en verdig avslutning! En slik avslutning i rød drakt burde alle spillere få.

Fra boka mi "Liverpool soccer special"

Season Review 1987 - 1988

Crystal Palace fikk også straffespark i denne kampen. Hysen kvester Alan Pardew. Mulig Hysen visste noe den gang, som vi alle nå vet. Liverpool supportere liker ikke Pardew særlig godt. Men på denne dagen fungerte ingenting for Palace. Geoff Thomas blåser straffesparket over Bruce Grobbelaar og Liverpool målet.

7-0 kommer på et utsøkt frispark fra John Barnes. 8-0 ved et hodestøt av Hysen. 9-0 ved Nicol. 

For en kamp! Dommeren blåser i fløyten. Kampen er slutt. John Aldridge løper bort til The Kop. Kaster drakten og fotballskoene sine opp til publikum. Vill jubel! Takker alle og løper i garderoben.

Aldridge ble solgt til Real Sociedad 13.09.1989. Takk! John William Aldridge. Jeg vil savne deg. 

Til vi prates igjen - YNWA!

Steve McMahon

Stephen Joseph McMahon. Bedre kjent som Steve McMahon. Liverpool`s nummer 11.

For meg var McMahon en av verdens beste midtbane spillere. Tøffere enn toget. Innsats på banen som spillere i dag knapt vet hva er. Han elsket å spille for Liverpool FC. Det var lett å se. At Souness solgte ham til Manchester City har jeg vanskeligheter med å forstå den dag i dag. Forferdelig.

Jeg har alltid ment at tidenes dumhet fra Everton var å selge ungutten til Aston Villa. Kenny Dalglish så et behov for å fylle tomrommet etter midtbane generalen Greame Souness. Geniet fra Skottland kjøpte Steve McMahon for £350 000 fra Aston Villa. Sin første signering som Liverpool FC Manager. 12 September 1985.

McMahon debuterte for Liverpool FC 14. september 1985. Ironisk nok gjorde han sitt første mål en uke senere. Mot sin gamle klubb Everton

Det jeg elsket ved McMahon var at han aldri gav opp. Han jaget og jaget og jaget. Han var tryggheten selv på midtbanen. Han gav alltid alt på banen. I tillegg kunne han slå "lisse" pasninger fra alle posisjoner. Gjennombruddspasningene hans til Barnes, Rush, Houghton og Beardsley. Fantastisk.

På mitt Liverpool rommet henger et signert bilde av Steve McMahon

Det som virkelig satt spor hos meg. McMahon mot Arsenal. 16.01.1988
Sjanse til Liverpool. Nicol fører ballen på venstrekant. Oppe ved 16. meteren til Arsenal. Sender ballen til Barnes. Barnes gjorde som han pleier. Dribler lett bort 2-3 Arsenal spillere. Helt ned. Legger inn foran mål. Rush bommer.

Ballen triller ut på 8-9 meter. Der kommer McMahon og klinker til ballen. Arsenal spiller blokkerer skuddet. Ballen blir klarert ut mot sidelinjen. Nede på høyre side. McMahon springer som en gal for å nå ballen. Stopper ballen. Hopper over sidelinjen. Snur i reklameskiltet. Dribler en Arsenal spiller. Forserer mot Arsenal sin 16. meter. Sender ballen til Beardsley. Som legger inn til Aldridge på bakerste stolpe. Aldridge takker og bukker og sklir sikkert ballen i mål.



Dette var Steve McMahon.


Min Youtube kanal

Big Match

Vi satt 3 kompiser i "hybelen" til mamma og pappa. Etter at besten og besto flyttet ut her i fra. Gjorde pappa plassen om til en møteplass for oss (3 brødre) og våre venner. Veldig kjekt.

Denne dagen spilte vi fotball-liga. Ett populært spill den gang. I 1990. Vi begynte i 12 tiden på formiddagen. Det tok en halv time å laste inn spillet. På kassett. Men det var utrolig artig å spille.

Det artige var at du kunne skrive inn dine favoritt spillere og lage ditt eget lag. Jeg var alltid Liverpool FC. Selvsagt. Alle som scoret selvmål ble solgt.

Foreldrene mine hadde en gammel Bang & Olufsen radio stående på et bord bak sofaen vi satt i.
Vi hadde for vane og høre på engelsk radio. Mellombølgen skurret og hakket til tider. Men det var en grei, og kanskje den beste måten, å følge med på engelsk fotball den gang. Det var mildt sagt få TVkamper.

Jeg elsket stemmene til Mike Ingram, Alan Green og resultat kongen James Gordon. Det var flere gode stemmer. Flott radio. På lørdagene var det mye fotballstoff før kampene. Dramatikken fra klokken 16.00-18.00. Live overføring av en kamp samt oppdateringer fra de andre kampene. Fantastisk. Midt i uken var det også kamper, og leksene fra skolen fikk en verdig konkurrent. Trevor Brookings football night på onsdagene ble en klassiker!

Denne dagen. Søndag 16. september 1990. Spilte Liverpool FC hjemmekamp. På Anfield mot Manchester United. Mine 2 kompiser var Manchester United fans. Selvsagt. De hadde ikke hatt mye å juble for de siste årene. Heldigvis. Mens vi. Liverpool FC. Vant alt som kunne vinnes på 80´tallet. Og vi var regjerende ligamester. 1989/1990. 90´tallet ble en annen historie. Det sier jeg ikke så mye om her og nå. Kanskje senere.

Fotball-liga spillet raste over kasseTvén. Vi var helt opphengt i spillet. 3-4 timer går unna som bare det. Klokken var blitt 1750 og vi hadde helt glemt å høre på kampen. Skandale. Selvsagt. Jeg hev meg over "på" knappen. Skrudde radioen opp på fult. Kampene i England var over. De leste opp resultatene.

"Liverpool football club four. Manchester United nil" 

Med en gang mannen i radioen sa Liverpool football club four - hoppet jeg i taket. Å høre at Manchester United ikke hadde scoret. Rakk jeg nesten ikke. Men det var fantastisk! Kameratene mine sank ned i sofaen. Samtidig visste de den gang at mot Liverpool FC hadde de ikkje sjanse. Overmakt.

Videre sier mannen i radioen; "goalscorer Peter Beardsley three. John Barnes one"

Dagen var komplett! 2 av mine absolutte helter hadde most Manchester United. Og det med 4 mål! Hattrick av Beardsley. Min favoritt spiller. Men det kommer jeg tilbake til en annen gang.

Boing siden av kampen rammet inn på veggen min

Et minne jeg tar med meg resten av livet.

Matchdetails Liverpool FC vs Manchester United 16.09.1990


Min Youtube kanal



Til vi snakkes igjen - YNWA!

Liverpool 4-0 Manchester United 1990-91... by classicfootballtv

Fa Cup finalen 1986

Jeg var 10 år. Denne kampen skulle bli den rareste og mest følelsesladde kampen i mitt liv.

Jeg spilte alltid fotball. Selvsagt. På grusbanen på Ragde i Odda kommune. Ute hele dagen. Jeg var med i SPK Fonna og gatecuper her og der. Men TV kamp? Engelsk fotball? Hva var nå det da? Jeg hadde sett noen tippekamper. Det var standaren hjemme hos oss. Jeg lå på gulvet. Heldekkende teppe. En gjennomsnittlig fotballinteressert mamma og pappa i hver sin stol. For de var ikke kampen, men tippekupongen viktigest. Plingene fra Tven ble ført med sikkert grep videre ned på kupongene. Heldigvis hadde vi tidlig Tekst TV. Det sto oftest på i bakgrunnen, mens tippekampen pågikk. Pappa var ekspert på denne utførelsen.

Jeg hadde ingen favorittlag i 1986. Visste knapt hva det var. Jeg hadde fått noen Kopite av en kompis og enkelte andre kompiser var Pallister og Robson fans. Fa Cup finalen i 1986 var begynt. Jeg koste meg med kongen av Danmark drops på det heldekkende teppe. For en atmosfære, tenkte jeg med meg selv. For et folkehav! De kule røde flat-hattene strålte i mot meg. Den nydelige røde drakta. Everton var fine de også. Lineker likte jeg godt. Han laget det første målet. 1-0 til Everton.

Men så skjedde det noe i kroppen min. Jan Mølby sendte en lekker pasning igjennom til Rush. Gåsehud! Hva skjedde med meg? Ian Rush rundet galant Robert Andrew "Bobby" Mimms i Everton buret. Ballen trillet i mål. Wow! sa jeg. For et spill! Rush jublet med begge henda i været. For et brøl på stadion! Fullsatt Wembley. Gåsehuden var der endå. Deilig. Jeg ville se mer av Liverpool FC. Kan de forsette dette spillet? Er det slik de spiller til vanlig? Pling! Der har jeg 10. Hørte jeg pappa si ofte. Nå var det stilt i huset. Jeg hørte bare brølene fra Wembley.

Mål nummer 2 kom fra Liverpool FC. Rush på høyre side, Mølby kommer inn. Mottar ballen fra Rush. Sender den videre inn mot Dalglish. Dalglish står klar i boksen. Ballen går forbi og der dukker Craig Johnston opp på bakerste stolpe og banker ballen i mål. Gåsehud x 2! 2-1. Liverpool har snudd kampen.

Jeg husker jeg tenkte. La aldri denne kampen blir ferdig dommer.

Liverpool bryter av et Everton angrep. Whelan fører ballen opp på midten. Når kanten av 16 meteren. Har Dalglish på sin høyre side. Jeg sier send, send, send! Men Whelan tar seg tid. Løfter blikket og sender en krempasning/lobb til Rush som kommer fossende på venstre side. Inn i boksen. Nedtaket til Rush. Gåsehud x 3! BANG 3-1 til Liverpool.

Lite visste jeg at spillende manager Kenny Dalglish og hans spillere hadde tatt The Double. Både ligagull og Fa Cup gull. Dette ble jeg bedre kjent med etterhvert. Men jeg visste en ting. Og det holdt for meg denne dagen. Jeg elsket Liverpool FC. De skulle jeg følge med. Det var mitt favorittlag. Tider!


Min Youtube kanal


Til vi møtes igjen - YNWA!